Hjem > Referanser

Egon Ringseth, Rådgiver Sodin skole, Kyrksæterøra

Bestemte meg for å prøve hypnose i august 2008. Hadde hørt at det hadde virkning for å kutte ut røyken. Fikk time hos min fastlege Holger den 2.september 2009. Timen startet først med en samtale og noen avslapningsøvelser. Deretter ble hypnose gjennomført. Husker lite fra selve hypnosen, men var veldig tung i kroppen. Etterpå husket jeg kun på en høgre side som var grå og trist. Var hos legen i ca to timer denne dagen.

Etter at jeg kom ut fra Holger den 2.september 2008 klokka 16.10 har jeg verken tenkt på eller hatt lyst på røyk. (hadde tidligere røyt fra 15 til 25 sigaretter daglig).

Så en stor takk til deg Holger som gjorde meg røykfri.


EFT og hypnose.


Jeg har i en årrekke vært medlem i to sangkor og har stor glede av denne hobbyen min. Innimellom har jeg også fått i oppdrag å synge solo både i koret og i enkelte andre arrangement.

Problemet var at jeg fikk skikkelig sceneskrekk når jeg skulle fremføre disse sangene og jeg kunne grue meg i dagevis før hver fremføring og konsert.

 

Jeg visste at det måtte finnes en teknikk som kunne hjelpe meg og da jeg hørte om Dr. Ahlsdorff’s hypnose så jeg straks muligheten. Først fikk jeg prøve EFT som jeg kunne bruke når behovet var der, også i andre situasjoner. Lærte raskt hvilke punkter jeg skulle banke på og hva jeg skulle si til meg selv for å få effekten. Neste time prøvde vi hypnose, og det var en veldig avslappende og døsig opplevelse, men jeg var hele tiden helt bevisst og kunne når som helst reise meg fra benken. Etterpå følte jeg meg trett og avslappet.


Og ganske snart  fikk jeg virkelig testet om det hadde hatt ønskede effekt, den alltid tilstedeværende prestasjonsangsten var helt borte! Når jeg sto der alene og skulle fremføre så var det ikke antydning til redsel og dette oppnådde vi på kun en behandling. Det er bare helt utrolig!


Tusen takk for hjelpa Holger.

mvh

Anita Vollan Belsvik
 

Etter tyve år med et stort røykeforbruk og et like stort ønske om å slutte ser det ut til at jeg endelig kan betrakte med selv som røykfri.

 

Snart 1 år siden jeg benyttet meg av hypnoterapi hos Dr. Ahlsdorff som har vært til stor  hjelp til å holde meg unna sigaretten.

Det handler rett og  slett om å få min underbevissthet til å forstå hva jeg vil.

 

Ved tidligere røykeslutt oppsto det en ”synd på meg” følelse momentant da røykesuget inntraff.

Etter hypnosen er det en helt annen følelse som inntreffer ved røykesug nemlig motivasjon. Det fantastiske er at motivasjonen til å holde seg røykefri er bedre jo større røykesuget er.

 

 

Kyrksæterøra 09.09.09

 

Vidar Andersen

 

Jeg vil med denne artikkelen sette en stor takk til min fastlege Dr. med. Holger Ahlsdorff ved Hemne Legesenter Kyrksæterøra.
Da jeg i mange år har vært plaget av matintoleranse, fikk jeg lyst å gjøre akupunktur mot dette. Allerede etter 2 behandlinger, kunne jeg på nytt spise allslags mat uten problemer. Før behandlingen levde jeg på fiskeboller, supper og buljong. Jeg fikk for lavt kalorieinntak, og ble ofte slapp og trøtt. Akupunktur ble nok et vendepunkt for meg. Jeg vil absolutt anbefale denne behandlingen, da den virker godt.
Det er også blitt meg fortalt, at man kan kurerer Diabetes Mellitus 1 og 2 med akupunktur. Denne behandlingen utføres i Kina ved en del helsestasjoner. Behandlingen sies å være god, og man blir fri denne sykdommen.
I Norge og andre europeiske land er det forbudt å benytte akupunktur til helbredelse av Diabetes. Uvisst av hvilken grunn. Jeg skulle gjerne visst hvorfor.

Kyrksæterøra 6.1.2010

John Helge Hansen

skann0001.jpg
 

Jeg har vært i hypnose hos Holger Ahlsdorff tre ganger. Første gang var i desember 2008. Jeg var”sjokoladegal” og kunne ikke være inne i en butikk uten å kjøpe en sjokolade eller flere. Sjokoladen spiste jeg fort opp og etterpå fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg spiste også masse av den sjokoladen jeg eventuelt hadde i skapet hjemme eller sjokolade som kom på bordet når jeg var på besøk hos noen. Jeg var ustyrlig. Hånda ble bare trukket mot sjokoladen, selv om jeg på forhånd bestemte meg for å la være eller å spise ”bare” en bit. Etter en behandling med hypnose har jeg ikke kjøpt en eneste sjokolade til meg selv. Jeg sier nei takk når noen spanderer sjokolade på meg. Jeg er overhodet ikke interessert. Andre kan sitte rundt meg og spise sjokolade, det gjør meg ingen ting. Kunne ikke tenkt meg å ta en liten bit en gang.

 

Den andre gangen var jeg i regresjonshypnose. Det jeg opplevde og følte da ønsker jeg å holde for meg selv. Jeg vil bare understreke at jeg møtte tanker og bilder hos meg selv som jeg ikke ante at jeg hadde. Jeg føler at dette kan hjelpe meg på litt lengre sikt ved at det kan hjelpe til med å få underbevisstheten min til å spille på lag med mitt bevisste jeg. Jeg har opplevd konkrete resultater av det Ahlsdorff og jeg snakket om under denne hypnosen. Og jeg har stor tro på at denne utviklingen vil fortsette.

 

Tredje gang i hypnose var i høsten 2009. Jeg hadde infeksjon i en tå og måtte ha et inngrep. Jeg var skikkelig stresset og engstelig. Mange hadde fortalt hvor vondt det var med bedøvelsessprøyte i ei tå. Jeg fortalte Ahlsdorff om mine følelser. Mens han gjorde sine forberedelser til inngrepet, hypnotiserte han (snakket han til meg). Han satte ikke bedøvelse før jeg var helt avslappet. Jeg kjente så vidt stikket, og var deilig avslappet under hele inngrepet. Det eneste jeg kunne få fram da han ba meg åpne øynene, var takk. Jeg ville ikke på forhånd trodd at dette var mulig. Å få slik hjelp til å kontrollere stresset og angsten er ganske enkelt utrolig. Under hypnose er du helt bevisst og du kan høre alle lyder rundt deg. En blir bare så totalt avslappet. Jeg prøver gjerne hypnose igjen.

Jeg har også mange ganger vært hos Ahlsdorff og fått behandling med akupunktur. Det er ingen tvil om at det har hjulpet meg.

Holger, takk for hjelpa og takk for at du tenker alternativt.  Anbefales!

Kyrksæterøra, 01.02.10

Lillian Engebretsen Ven
 

Navn: Lykkelig anonym
Melding: I flere år har jeg vært plaget med store humørsvingninger og
lengre perioder med tunge tanker. Etter flere mislykkede forsøk på å få
kontroll på det hele hadde jeg egentlig gitt opp. Hypnosen var veldig

behagelig og langt mer naturlig enn jeg først hadde forestilt meg.
Resultatene følte jeg kom like etter behandling, og livet balanserer mye
bedre mellom nedturer og oppturer. Jeg ville veldig gjerne gi Hans en klem
da jeg møtte han sist, men hadde dessverre feber og farrang så det passet
ikke så bra! :) 


skann0016.jpg


Året er 2010, jeg er en voksen kvinne, gift og mor til to barn.
Min angst for å drukne, få hodet under vann og ikke få puste har alltid vært der. Som lita jente hadde jeg i flere år et mareritt hvor jeg drømte at jeg var innesperret, det var trangt og hvor det lille rommet som jeg ikke kom meg ut av sakte ble fylt med iskaldt vann. Jeg drømte at jeg druknet hver gang, men etter å ha hatt denne drømmen i noen år forsvant den. Jeg husker veldig godt siste gang, jeg var ca 7 år og våknet av at jeg snakket høyt til meg selv, at dette bare er en drøm.
Min angst for trange rom, heiser og det å bli innesperret har jeg midlertidig aldri klart å legge fra meg. Jeg ble født med hoftefeil og tross flere operasjoner er jeg fremdeles ikke bra. Smerter har periodevis blitt en naturlig del av mitt liv. Leger og fysioterapeuter råder meg til å svømme og bevege meg i vann for å styrke hofte og muskulatur, men min vannskrekk har hindret meg i dette.
Å svømme til skjæret ved feriestedet vårt sammen med resten av familien har derfor i alle år også vært en utenkelig tanke for meg.
 
Dette er min historie
Jeg er en ung fransk gutt på ca 20 år, høyreist, med et vakkert skåret ansikt omkranset av et kortklipt mørkebrunt hår. Luggen er lang og jeg drar til stadighet hånda gjennom håret for å få det litt bort fra ansiktet. Jeg er ikledd mørke bukser som ender i et par høye, svarte militærstøvler. Skinnjakken er en typisk pilotjakke, tykk og brun med hvitt, tykt for. En høyhalset lysegrå ullgenser skal hjelpe meg å holde varmen de neste timene.
Flyet er snart klar for take-off, jeg står og prater med noen medsoldater og humøret er godt, vi er alle i det spøkefulle hjørnet og ingen av oss tenker på at dette kanskje er begynnelsen på slutten. Flyet er grått, nesten metallisk, på hver vinge er det malt et rundt symbol i rødt, hvitt og blått. Inngangen til flyet er ei brei dør som skyves opp og igjen, under bakerst på flyet er en glasskuppel, plass til en mann, en haleskytter med skarpskyts.
Det rister og durer i flyet, jeg står oppreist og klar, vet at jeg snart skal opp med dørluka og skyte på fienden. Geværet er festet i en holder på gulvet slik at jeg kan svinge geværet stødig frem og tilbake. Jeg står og ser foran på piloten, det er stille og rolig, under oss skimter jeg så vidt spisse hvite fjelltopper og jeg vet at vi er et sted over alpene. Det er iskaldt i flyet og jeg fryser veldig på beina, slik jeg alltid gjør når vi er på tokt. Tærne blir alltid stive og følelsesløse av kulden nede i de svarte militærstøvlene. Plutselig smeller det kraftig i flykroppen og flyet styrter nedover. Lyden fra motoren er øredøvende og jeg forsøker av all kraft å sparke opp døra for å komme meg ut, men til ingen nytte. Døra er ikke til å rikke og flyet stuper. Jeg mister balansen og faller flere ganger mens jeg desperat forsøker å holde meg fast i ei stang jeg får fatt i, som er festet til flyveggen. Jeg ser den glitrende vannoverflata nærme seg og jeg vet at det er slutt. Smertene som skyter inn over meg, i hofte og rygg er overveldende idet flykroppen treffer vannoverflata. Det iskalde vannet fyller raskt den tunge flykroppen som synker nedover og nedover. Jeg klamrer meg fortsatt til stanga, hendene er låst og jeg er ute av stand til å røre meg. Smertene rundt hoftene hogger i kroppen og jeg vet jeg skal dø. En lammende sorg skyller innover meg idet jeg tenker på mamma og lillebror. Hvordan skal det gå med dem? Vannet lukker seg rundt den siste luftlomma i flyet, jeg svelger og svelger, hardt og desperat, forsøker å puste men greier det ikke.
Kroppen til en ung gutt flyter inne i flykroppen. Man kan så vidt skimte overflaten og solskinn langt der oppe. Bakerst i flykroppen som ligger opp- ned svever et sikkerhetsbelte i vannet, haleskytteren er borte. Det samme er piloten. Rutene i flyet er knust, det er stille og tomt. Kun en ung gutts kropp som i dødsøyeblikket fortsatt holder fast i stanga i flykroppen…..det er helt stille.
 
Det er seinsommeren 1944. Jeg er den samme unge mannen på knappe 20 år. Jeg heter Jean Pierre og står og ser utover et flatt landskap på den franske landsbygda. Det høye gullfargede kornet svaier svakt i den milde vinden. Sola er behagelig varm og jeg drar handa gjennom håret idet jeg beveger meg gjennom det høye kornet. Langt der framme er hjemme. Et lite, hvitt avlangt hus med brune stokker som ligger utenpå den hvite fasaden. Langsmed huset står et fjøs, også dethvitt og brunt. Gårdplassen som ligger mellom disse to bygningene er dekket av hardtråkket gulbrun sand. Ved fjøsveggen står en rustbrun traktor med jernhjul og en liten flokk med gjess kakler rundt på tunet.
Jeg gleder meg til å komme hjem og er i godt humør da jeg plutselig får se en liten tass komme løpende gjennom det høye kornet. Han roper og veiver med armene, roper navnet mitt og løper inn i armene mine. Jeg løfter han høyt opp og svinger han rundt i lufta, han er tung og vi ler begge godt av dette. Jeg setter han ned igjen, rufser han litt i håret og med armene rundt hverandre går vi sammen mot huset. Mamma kommer imot oss og alt føles veldig godt og trygt.
På det lille lyseblå kjøkkenet går praten livlig. Mor har på seg en blå kjole og et grått forkle som er knytt sammen bak. Det brune håret er satt sammen og ender i en løs knute i nakken. Hun står ved kjøkkenbenken under vinduet med ryggen til og skreller poteter. Midt i rommet står et brunt, grovt bord, jeg sitter ved den ene enden, lillebror ved den andre. Jeg sitter henslengt med den ene foten hvilende over den andre, hånda glir til stadighet gjennom den tykke brune luggen når jeg forteller og gestikulerer ivrig. Lillebror er stille og hviler hodet i hendene som han støtter på bordkanten. Han er ca 9 år, lys i håret, kortklipt med brune fregner over en liten nese. Han er tydelig overbitt og når han ler ser man nye, store hvite tenner i et sjarmerende ”tenner-på-tørk” smil.
Sterke følelser skyller brått over meg, guttungen jeg ser, min elskede franske lillebror, er min sønn i dette livet.
Jeg ligger på loftet i senga mi. Foran vinduet blafrer en tynn hvit gardin stille i den svale kveldsbrisen. Jeg er bekymret for framtiden. Hvis jeg dør, hvordan skal det da gå med mine kjære? Vil de greie seg alene og uten meg? Krigen går mot slutten, det er optimisme og alle snakker om at dette snart må være over. Likevel kjenner jeg angsten for framtida legge seg som en stein i magen.
Jeg er på vei til fots opp en bratt og svingete grusvei. Jeg sluntrer av sted og har det ikke så veldig travelt. I den ene hånda holder jeg en sigarett. Med den andre vinker jeg til de mange militære kjøretøyene som humper forbi, fulle av soldater som roper og hoier til meg. Jeg svarer og ler, dra handa gjennom luggen og setter opp tempoet litt.
Endelig kommer jeg på toppen og et flatt område åpenbarer seg. Dette er en midlertidig landingsplass for kampfly, gress og tuer gjør den humpete, men denduger likevel. Jeg går bort til flyet som jeg vet er mitt. Jeg har på meg mørke bukser som ender i et par høye militærstøvler. Skinnjakken er en typisk pilotjakke, brun og med hvitt, tykt for. En høyhalset lysegrå ullgenser skal hjelpe meg å holde varmen de neste timene…..
De samme scenene gjentar seg. Vi letter, blir truffet og styrter. Jeg svelger vann, hard og panisk men den store sorgen er ikke der. Lyset som sakte omgir meg er klart og glitrende i sølv og gull. Jeg kjenner en stor og overveldende ro og vet at det vil gå bra med mine kjære. Det glitrende lyset går over til en hvit, lett tåke og kjente stemmer omgir meg. De ler, jeg ler, gjensynsgleden er så stor at det nesten er vondt. Følelsen av å være ønsket og elsket har aldri vært større, jeg er gjennomtrengende lykkelig og vet at jeg er der jeg tilhører, et sted utenfor det jeg kan plassere, en himmel, et paradis, hjemme hos noen som elsker meg ubetinget. Vi svever alle i hvitt, vi er hvite uten ansikt og kropp, omgitt av en lys, lett sølvglitrende tåke og alt oppleves riktig og godt…..
 
 
 
Min sønn har alltid vært opptatt av at ting bør være avklart. Han vil planlegge i god tid, ha oversikt over hva som skal skje i framtida og takler dårlig å ikke ha oversikt og kontroll over tilværelsen.
Han reiser bakover i tid og rom.
 
 
 
 
Min sønns historie
Han ser seg selv sitte på en stein utenfor et hvitt og brunt hus. Han har lyst, kortklippet hår, er ca 9 år. Ved siden av står et fjøs, også det i hvitt og brunt. Den lille gården i Frankrike ligger i et flatt landskap og det høye og lyse kornet vaier i vinden. Han skuer og ser etter noen, har sittet der så mange ganger før, ventet og lengtet. Usikkerhet, utrygghetogsavn etter broren sitter i den lille guttekroppen. Plutselig skvetter han opp og legger på sprang i lange byks gjennom det høye kornet. Det når han nesten til skuldrene og han bakser seg fram med jubel og latterkvalte rop helt til han når fram til skikkelsen der framme. Han jubler og svirrer rundt med storebror som rusker han i håret, de ler og gjensynsgleden er stor. De går sammen mot huset med armene rundt hverandre, storebror tuller og ler mot en beundrende liten gutt.
Han sitter på et lyst blått kjøkken ved enden av et grovt brunt trebord. Moren er ikledd en lys blå kjole og lyst forkle, hun står med ryggen til ved kjøkkenbenken. Stemningen er god, de prater og ler og guttungen ser storebroren dra handa gjennom håret. Det fortelles, vitses og latteren sitter løst. De er sammen og storebror skal være hjemme i natt. Bare i natt. Hva som skal skje videre vet han ikke, men han ønsker ikke å dvele ved usikkerheten nå. Alt som betyr noe er at broren er hjemme hos han og mamma.
Det er morgen og neste dag. Han ser storebroren gå gjennom det høye kornet, bort fra den lille gården, bort fra han og mamma. Han løper etter broren et stykke men stanser snart og ser storebror bli bort i horisonten.
 
 
Mars 2011.
Jeg er en voksen kvinne med to barn. Min sønn er på vei ut i verden og står på egne bein, mitt andre barn har fremdels noen år igjen på skolebenken. Jeg er blitt flink pike og tar gjerne heis i høye bygninger. Sist sommer svømte jeg for første gang ut til skjæret sammen med mine barn og ektemann, en flott og trygg opplevelse. Hofta plager meg som før men nå kan jeg i alle fall svømme og trene litt på den måten hvis jeg ønsker det. Min angst for å være innestengt, for trange rom og for vann er nærmest ikke-eksisterende, noe som oppleves som en lettelse. Det har kommet en ro over meg som jeg ikke hadde tidligere.
Videre er det trekk ved Jean Pierre som jeg kjenner igjen i meg selv. Å dra handa gjennom panneluggen til stadighet, å gestikulere når jeg er engasjert er slike trekk. Og det er fremdeles typisk meg å være iskald på beina. Videre har jeg har alltid hatt et meget nært og spesielt forhold til min sønn. Vi forstår hverandre på en måte som har vært vanskelig å forklare. Til nå.

 

Hei og takk for sist!
 
Jeg hadde en hypnose-time til deg i slutten av januar i år, for å løsne på kreativiteten min. Jeg er forfatter og opplevde å få en skriveblokkering på størrelse med de sveitiske alpene, og etter et kort introduksjonskurs i hypnose, bestemte jeg meg for å prøve ut fenomenet.
 
De første dagene etter hypnosen, merket jeg ikke så mye - bortsett fra at jeg drømte ganske livaktig. Men etter fire-fem dager var det som om en flom løsnet i hodet mitt. Ord, figurer, setninger og historier stod i kø for å komme ut og jeg rakk nesten ikke skrive ned alt. Det endte med at jeg skrev slutten på en bok jeg har jobbet med lenge, startet på en ny barne-roman og gjorde notater til oppfølger av den nye barne-romanen - på samme dag!
I tillegg til forfatterskapet mitt, jobber jeg også som freelance-journalist for to ulike redaksjoner, og artikkeljobbingen har gått lekende lett. Begge redaksjoner har kommentert hvor velskrevet artiklene mine er for tiden og hvor fort jeg jobber.
 
Nå, to måneder etter hypnosen, er jeg snart ferdig med en ny barnebok. Jeg har planer om å starte en ny roman umiddelbart etterpå, for jeg har et par svært levende figurer ope i hodet mitt som venter utålmodig på å slippe ut. Det har vært en fryd å kjenne kreativiteten min blomstre igjen og det gjør at jeg føler meg mye mer i balanse både som menneske og som forfatter.
 
Jeg er deg stor takk skyldig for din usedvanlige kompetanse og dyktighet. Takket være din hjelp og veiledning kommer den ene figuren etter den andre til liv på papiret mitt, figurer som forhåpentligvis vil være til glede for både små og store lesere.
 
Med ønsker om en magisk dag,
Oddrun-Helen Berntsen


Jeg har nå hatt 4 kurs kvelder og er veldig godt fornøyd med resultatet:)
Har hatt stor hjelp av Hypnose kurset i en tung tid som har vært.
Har ikke angret en dag på at jeg meldte meg på.
ANBEFALES.

Tone Island

 

Jeg har slitt med dødsangst og destruktive
tanker rundt døden i mange år. Jeg oppsøkte Hans Holger våren 2010. Han ga
meg hypnose, det ble en helt spesiell og vakker opplevelse. Etter dette
slapp all redselen for døden taket, det er helt fantastisk!! Jeg har fått
et mye lettere liv etter dette og er utrolig takknemlig for hjelpen jeg
har fått. En stor takk til Hans Holger for din åpenhet og genuine ønske om
å hjelpe mennesker til et bedre liv. Hilsen Ane Beate



REGRESJON 8. SEPTEMBER 2009.
 
En smule avventende kom jeg til Ahlsdorff en tirsdag ettermidag, og skulle gjennomføre hypnose og regresjon. Jeg hadde ingen lignende erfaringer fra før av, var ganske blank i forhold til metoden, men var kommet fram til at jeg like gjerne kunne prøve dette. Her er min opplevelse av regresjonen:
 
Jeg ligger på behandlingsbenken, Ahlsdorff ber meg om å puste rolig, kjenne hvordan musklene slapper av, kroppen blir tyngre og tyngre. Jeg forsvinner innover mer og mer og alle lyder utenfor forsterker den følelsen, det eneste som betyr noe, er Ahlsdorffs stemme. Venstre hånd er tung og følsom. Ahlsdorff sier at en eller flere av fingrene blir lette som en heliumsballong når underbevisstheten tar kontroll. Underbevisstheten svarer med å løfte en finger.
Ahlsdorff fjerner all tid og fører meg ned en tidskorridor, forbi ungdom, barndom, spedbarnsstadiet, mors mage og videre… Når Ahlsdorff teller ned fra 3 - 1 kommer jeg til enden av tidskorridoren, jeg åpner en dør, og alt er mørkt. Jeg er mellom to liv - det 6. og 7.
Jeg flyter i et mørke, i verdensrommet, som en astronaut uten kropp, alder, tid. Jeg er alene. Jeg får øye på jordkloden og menneskeheten under meg, i fortid, nåtid og framtid, og en følelse av ansvar tynger meg voldsomt. Et ansvar for alt liv, for framtiden, en sorg over all ondskap i verden og hva menneskeheten går i møte… Jeg er fri og har det bra, men er uendelig trist over alt som skal skje… jeg er allvitende, men kan ikke hjelpe noen andre og det smerter meg mer enn noe annet. Jeg venter. Svever og venter.
Bak meg kommer et lys. Jeg vet det ikke er solen, for dette lyset er hvitere og varmer ikke. Lyset omslutter meg etterhvert, et mildt, behagelig lys, og jeg ser ned på jordkloden og menneskeheten som jeg brukte mitt forrige liv på å prøve å frelse…. jeg strakk ikke til, jeg ble ikke hørt, og nå sørger jeg, men vet at det ikke er noe mer jeg kan gjøre. Sakte flyter jeg lengre inn i lyset med blikket festet på jorda. I lyset er jeg ikke alene lenger. Jeg ser ikke noe eller noen, men jeg kan merke at jeg ikke er alene…. lyset er et sjelehav….Mine følelser før jeg flyter inn i lyset er enormt sterke, følelsene i lyset finnes det nesten ikke ord for..Lyset er hverken godt eller vondt, det er bare riktig. Jeg blir ikke dratt mot lyset, jeg skal ikke videre til noe - jeg kom fra lyset og skal tilbake til lyset. Lyset er tomhet. Det absolutte nullpunkt.
 
I timene etter regresjonen opplevde jeg at mennesker gråt når de kom i kontakt med meg, uten at jeg sa noe om hva jeg nettopp hadde opplevd. En beskrev det som en rensende gråt….
 
I ettertid har regresjonen åpnet opp for mye bra. Jeg har fått en slags fred med meg selv, jeg føler meg tryggere, roligere. Jeg kan nå akseptere sider ved meg selv som jeg før ikke ville vedkjenne meg, som jeg selv så på som svakheter Jeg kan se meg selv mer som et helhetlig menneske, og har også større forståelse for mennesker jeg møter. Hypnosen åpnet opp for en del glemte barndomsminner, og jeg kan nå se min fortid i et mer helhetlig perspektiv.
Etter regresjonen har jeg også hatt flere opplevelser som jeg for min egen del kaller "sannhetshull". Det er som om jeg innimellom får se ting jeg ikke burde være istand til å se…kun fliker og som om det var gjennom et trangt nøkkelhull, men opplevelsene er gjerne sterke og veldig overbevisende. Disse "åpenbaringene" har kommet både i våken og sovende tilstand, noen ganger som en følelse, andre ganger som bilder. Her er noen eksempler:
 
Jeg var i byen, på vei til et forretningsmøte, tankene surra rundt avtalen jeg gjerne ville ha på plass, men plutselig stod det en setning fram for meg: "Hanne er gravid!" Hanne var ei venninne bosatt i Danmark som i 15 år hadde prøvd å få barn, uten hell. Nå hadde hun gitt opp, og kommet over den verste sorgen og savnet. Jeg kunne ikke skjønne hvor jeg fikk denne ideen fra, men den var så sterk at jeg greide ikke å overse den, og i full fart på vei inn til møtet, sendte jeg Hanne en tekstmelding hvor det stod "har du sommerfugler i magen?". Redd for å rippe opp i alt det vonde jeg visste hun hadde vært igjennom, turte jeg ikke skrive noe mer konkret. 5 min etterpå ringte telefonen, og da jeg så at det var Hanne som ringte, syntes jeg at jeg måtte ta den. Både Hanne og mannen ropte nesten hysteriske, at de for et kvarter siden hadde tatt en graviditetstest, og at den var positiv - nå kunne de ikke skjønne hvordan jeg visste det!? Jeg hadde heller ingen forklaring, men var glad for at tanken som slo ned i meg var riktig.
 
22.juli 2011 ble Norge rammet av en grusom terrorhandling. Regjeringskvartalet ble bombet, og etterhvert fikk vi vite at noen skjøt barn og ungdommer på AUFs landsleir på Utøya. Vi ble selvfølgelig sittende og følge med på den konstante nyhetssendinga hele dagen, og da min samboer og jeg la oss kl 2 om natta, var tallet på omkomne ca 14. Den natten drømte jeg at jeg gikk rundt og så på en masse døde kropper. For å komme meg fram måtte jeg tråkke over døde mennesker som lå på bakken, og overalt hvor jeg så, lå det døde. Jeg følte ingen redsel, kun sorg.
Da jeg våkna, vekket jeg samboeren min og sa at jeg trodde det var veldig mange flere enn 14 som var døde, jeg gråt og sa at jeg hadde sett kanskje så mange som hundre i drømmen min. Vi stod opp og fikk høre på nyhetene at det var ca 80 omkomne.
 
Ahlsdorff lærte meg også selvhypnose, og dette bruker jeg når jeg vil øke energinivået, og når jeg vil bli kvitt stress, hodepine og symptomer på forkjølelse og lignende.